Yrke og arbeidsliv

VEKTERYRKETS FRAMTID I NORGE

Jeg har gjennom mitt arbeid fulgt vekterbransjen tett siden 2012. I løpet av de årene har jeg sett flere endringer som har påvirket rekrutteringen av vektere fram til i dag.

Det er stadig færre som vil bli vektere, eller som ikke greier de nye eksamenskravene som ble innført i 2018. Årsakene til utviklingen er forskjellige og sammensatte. Det er åpenbart at en dårlig lønnsutvikling, og mangel på tarifflønn hos store selskap er en vesentlig faktor. Når store markedsaktører presser pris, åpenbart for å øke sin markedsandel uten økt inntjening må de øvrige aktører følge med ned i pris for å overleve. Resultatet er pressede marginer hos selskapene som fører til en risiko for at stadig flere selskap gjør som det dominerende selskap – starter datterselskap som ikke betaler tariff, men i mange tilfeller en fastpris på helt ned til kr. 180,-  pr. time uansett tid på døgnet.

Situasjonen blir for eksempel ikke bedre ved at flere offentlige anbud legges ut og vektlegger pris opp til 70% og kvalitet ned til 30%. Faktisk i noen tilfeller er pris 100%.  Konkurransesituasjonen fører da til at det prises til et minimum og i realiteten tjener ikke selskapene på grunnstammen i kontraktene, men på tilleggstjenestene som leveres.

Resultatet av de små marginene rammer til slutt vekteren ved at lønnsutviklingen blir dårlig.

Den nye vekterutdannelsen som trådte i kraft fra 2018 er medvirkende årsak til at rekruttering til faget har blitt vesentlig dårligere. En kombinasjon av en betydelig lengere og dyrere utdannelse med betydelig økt teoridel kombinert med praksisdel og en krevende eksamen har ført til redusert interesse for yrket. Mange har valgt nettopp å bli vekter fordi yrket har verdsatt deres praktiske egenskaper mer enn det har stilt krav til deres teoretiske læringsevner. Bransjen kan komme til å miste mange potensielt dyktige vektere som opplever at undervisningsløpet blir for teoretisk anlagt.

Tidligere søkte blant annet studenter som ønsket seg en inntektskilde siden av studiene seg midlertidig til vekteryrket. De få som søker i dag har begynt sin politiutdannelse og slipper dermed å ta vekterutdannelse. De som før tok vekterutdannelse for å jobbe i helger og fritid finner det heller ikke økonomisk forsvarlig å ta en vekterutdannelse som koster i overkant av kr. 25 000,- og tar opptil seks uker. Det oppleves som en dyr innvestering, og kurset kolliderer fort med studieplanen.

Er du vekter og har din utdannelse fra før januar, 2018 må du innen 1. januar, 2022 bli regodkjent som vekter. Du skal gjennomføre det samme teoretiske pensumet uten at det stilles krav til klasseromsundervisning – men eksamen er den samme. Jeg vet at mange gruer seg til å ta regodkjenningen av frykt for å miste jobben og inntektsgrunnlaget sitt. Eksamen er krevende og erfaringsbasert kunnskap står nødvendigvis ikke direkte skrevet i læreboka. Frykten for ikke å bestå med de konsekvenser det medfører vil kunne føre til at flere i stedet velger å avslutte sine vekterkarrierer.

Det er riktig at samfunnet fortjener og trenger kompetente vektere med god utdannelse til å utføre sine arbeidsoppgaver, men innsatsen må være verdt det. Hadde lønnsnivået økt som en konsekvens av lengere utdannelse som igjen gir økt kunnskapsnivå ville det kunne ha vært «et plaster på såret», men det har ikke skjedd. Til sammenligning fikk politiet i sin helhet en betydelig bedre lønnsutvikling etter innføring av høyskoleutdanningen.

Jeg har stor sympati med de vektere som i disse høstdager streiker. Streiken handler primært om lønn, men også om respekt for den viktige samfunnsfunksjon som vektere utfører. Politiets kapasitet til å håndtere dagligdagse problemer ser ut til å bli stadig dårligere. Kriminalitetsutviklingen i våre storbyer er bekymringsfull. Vektere forebygger kriminalitet gjennom å være i «frontlinjen». Skal de evne denne oppgaven må de være kvalifiserte, motiverte og respekterte. Vi risikerer manglende bemanning til å dekke samfunnets økende behov for å håndtere flere sikkerhetsutfordringer.